Innledning
Jeg vil på vegne av Forum Norge 1325 takke for muligheten til å hele tiden være i dialog med norske myndigheter. Og ikke minst for muligheten til å snakke på denne 6-årsmarkeringen av resolusjon 1325 og lanseringen av nettstedet Gender in Norway.

Vi vil også benytte anledning til å gratulere UD med et historisk budsjett for kvinner og likestilling - tallmessig og ikke minst innholdsmessig! I så måte er UD et eksempel til etterfølgelse.

Takket være pådrivere i sivilt samfunn, politikere og embetsverk i Utenriksdepartementet og andre departementer, er vi på vei fra papir til handling. Det er ikke verst!!!

Forum Norge 1325 er forumet et åpent og løst nettverk av store bistands- og menneskerettighetsorganisasjoner i Norge, samt FOKUS, enkeltpersoner og den norske avdelingen av Women’s International League for Peace and Freedom (IKFF eller Kvinneligaen på norsk) som initierte dette nettverket.

Forum Norge 1325 møtes ca en gang per måned for å diskutere gjennomføringen av resolusjonen. Vi har stor nytte av å jobbe med resolusjonen fra forskjellige ståsteder og med ulike kompetanser. Våre mål er i samsvarer med hovedmålene i resolusjon 1325:

a) å bidra til å øke kvinners deltakelse i fredsprosesser
b) og til å bedre sikkerheten til kvinners og jenter i krig og konflikt.

Resolusjon 1325 har stort endringspotensial
Resolusjon 1325 bringer kvinners rettigheter, plikter og muligheter inn på dagsorden i et av de aller viktigste beslutningsfora vi har i verden i forhold til spørsmål om fred og sikkerhet - nemlig Sikkerhetsrådet. I så måte har 1325 potensial til å kanskje bli det viktigste "gender mainstreamings" verktøyet noensinne.

Resolusjon 1325 har derfor et enormt potensial til å bli et instrument for endring fordi den åpner øynene våre for å se sammenhengen mellom menneskerettigheter, og da likestilling mellom menn og kvinner, og demokrati, utvikling og fred. Jeg vil her prøve å si noe kort om denne sammenhengen.

Deltakelse
Demokrati er en forutsetning for langsiktig stabilitet og fred.

Kvinners deltakelse i makt- og beslutningsprosesser (som velgere og utøvende politikere med reell innflytelse) er en forutsetning for demokratiet.

Altså, arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn - i denne sammenheng det å muliggjøre kvinners deltakelse i konfliktforebygging, konfliktløsing og i gjenoppbyggingsfasen etter en konflikt - er en politisk målsetning som utvikler demokrati, som igjen kan fremme fred.

Kort sagt blir altså resonnementet slik:

Uten kvinner, intet demokrati og ingen fred.

Slik situasjonen er i dag, er det stort sett mannsdominans i de ulike maktarenaene - i fredsforhandlingsdelegasjoner, i gjenoppbyggingskomiteer etc. - den ene halvparten av befolkningen, kvinnene, er utenfor. (Med unntak av de nordiske landene er kvinners representasjon i parlamentene verden over under 20 prosent i gjennomsnitt.)

Kvinner er altså ofte fraværende der beslutninger fattes - ofte i fredstid, men spesielt i krig og konfliktsituasjoner. Dette har kvinner i fredsbevegelser påpekt siden begynnelsen av forrige århundre. Women’s International League for Peace and Freedom ble stiftet i 1915 og er altså stadig aktuell.

Kvinner, fred og sikkerhet hadde også vært på FN-dagsorden før 2000, men aldri i fora der makten virkelig er. Derfor var Sikkerhetsrådets vedtak i 2000 revolusjonerende.

Men nå viser statistikken at Sikkerhetsrådet sjelden tar hensyn til 1325 i andre resolusjoner, dessverre. Gjennomføring av 1325 må bli bedre på alle nivåer også i rådets eget arbeid.

Sikkerhet
Resolusjonen omhandler også kvinners utsatthet under krig og konflikt.
Frihet fra vold og overgrep er en forutsetning for kvinners deltakelse.

You can’t dance, if you can’t stand

Uten frihet fra vold og overgrep, har kvinner ingen mulighet til å bruke andre menneskerettigheter som for eksempel politisk deltakelse. Volden forhindrer kvinner i å ta del i og forme samfunnene de lever i.

På verdensbasis foregår det en voldelig kjønnskrig rettet mot kvinner - av menn. Kjønnsbasert vold aksepteres ofte av tradisjon og kultur, eller skjer som resultat av menns krigstraumer.

På et strukturelt plan er volden grov, systematisk og utbredt. Altså foregår det massive brudd på menneskerettighetene hver dag.

I krig og konfliktsituasjoner er kvinners underliv som mål å regne og blir ødelagt på lik linje med militært utstyr. Og det tar ikke slutt etter konflikter er over - mange kvinner forteller at volden i nære relasjoner øker etter konflikt. Ta for eksempel Sør-Afrika som har gått fra en rasekrig, som ennå ikke er over, til en svært hard krig mot kvinner. Kvinnenes utsatthet for vold er ekstrem der. Kvinner blir ikke lenger bare voldtatt. Det er tilfeller hvor voldsmennene dreper kvinnene for hindre anmeldelse og parterer likene for at de ikke skal kunne bli identifisert.

Også i Norge blir kvinner slått og drept av sine partnere, kjærester og eks’er. Vi ser også her at volden isolerer kvinner - både i sine familier og nærmiljøer og det hindrer deres deltakelse i offentlig liv. Med andre ord bidrar kjønnsbasert vold til et betydelig demokratisk underskudd.

Vi har altså noe til felles i hele verden: vold mot kvinner er den største trusselen mot kvinner sikkerhet. Men heldigvis løfter 1325 frem denne problemstillingen - og det på øverste internasjonale nivå. Begrepet sikkerhet, og da menneskelig sikkerhet, inkludere nå kvinners utsatthet for vold. På denne måten representerer 1325 et viktig paradigmeskifte.

1325 styrker demokratiet og menneskerettighetene
1325 er altså en veldig viktig normativ resolusjon som vi bør utnytte potensialet til. Den kan virkelig føre til endring.

Vi må få flertallet i vår hjemlige makt- og demokratiutredningen til å forstå at rettighetsdemokratiet ikke forvitrer folkestyret. Men at menneskerettighetsinstrumenter som resolusjon 1325, er et verktøy som styrker folkestyret og demokratiet. Professor i statsvitenskap Hege Skjeie som utgjorde mindretallet i maktutredningen, påpekte i sin utredning at menneskerettighetsinstrumenter som FNs kvinnekonvensjon representerer en form for omfordeling av makt som utfordrer strukturell mannlig dominans og patriarkalske former kultur og religion.

Menneskerettigheter kan altså sees på som et verktøy for en mer rettferdig fordeling av makt, og implisitt ett middel til å oppnå et bedre demokrati. I lys av dette må vi også se arbeidet med resolusjon 1325.

Katalysator for kvinners erfainger og behov
Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 har hittil gitt kvinnene en stemme internasjonalt. Kvinner har også organisert seg på nye måter i kjølvannet av 2000. Dette er i seg selv demokratiserende - og da forutsatt at de har ressurser til arbeidet og i det hele tatt har hørt om resolusjonen.

Gjennomføringen
Nå tiden inne for å ta konsekvensene av den kunnskapen vi har. Det er derfor veldig bra at Norge og andre land har laget handlingsplaner for gjennomføring av 1325. Det gir det sivile samfunnet en legitim grunn til å overvåke utviklingen og til å komme med innspill til myndighetene. Dette ville vært helt uhørt i mange land. Det er derfor viktig å applaudere for myndigheter, som Norge og enkelte andre land, som velger å ansvarliggjøre seg selv på denne måten.

Den norske handlingsplanen og samarbeid med sivilsamfunnet
Planen favner vidt, og fungerer veldig bra som policy dokument. NGO-miljøet nysgjerrige på konkretiseringen av planen og ønsker å bidra der vi kan. I den forbindelse ønsker vi en tettere dialog med norske myndigheter. Samarbeidet mellom sivilt samfunn og norske myndigheter i forhold til 1325 er allerede påbegynt, men Forum Norge 1325 ønsker mer samarbeid og kanskje nye samarbeidsformer.

Et slikt nært samarbeid har fungert veldig bra før. Det var blant annet samarbeidet mellom NGOer, vennligsinnede myndigheter, og FN-organer/byråkrater, som drev resolusjon 1325 frem internasjonalt.

Også i Norge har vi sett at slike samarbeidskonstellasjoner kan være samfunnsendrende. På slutten av 1970-tallet var det kvinneaktivister, kvinner i politikken, kvinner i forskning og kvinner i media som bidro til å sette kvinnemishandling på den offentlige dagsorden i Norge, og det bidro til at det kom konkrete tiltak på bordet for å stoppe menns vold mot kvinner.

Det er også symbolsk viktig at Norge viser sine samarbeidsland at NGO’er er viktige sparringspartnere og kunnskapskilder. Ofte er det jo slik at kvinneorganisasjoner ikke blir hørt i sine egne land. Kjernen i resolusjon 1325 er nettopp å la kvinners stemmer bli hørte og vektlagte - grasrotas stemmer.

Derfor er også lurt av norske myndigheter å samarbeide tettere med NGO-miljøet fordi vi sitter på mye kunnskap som er formidlet fra kvinner og kvinneorganisasjoner rundt om i verden. Det er viktig å knytte policy utvikling og tiltak til kvinners levde liv - deres erfaringer og behov. Jeg har lyst til å nevne Ellen Baalsrud, som var rådgiver ved det tidligere Likestillingssenteret (og er nå medlem i IKFF). Hun begynte svært tidlig å gi innspill til ulike norske regjeringer om hvordan resolusjon 1325 kunne gjennomføres. Hennes hovedstrategi var å spørre kvinnene - det er en strategi til etterfølgelse. Vi må hele tiden ha fokus på:

Hva slags effekt har handlingsplanen og tiltakene for kvinners deltakelse og deres sikkerhet?

FN 1325 ønsker at vi i større grad går i dybden i faglige spørsmål rundt gjennomføringen av 1325. Seminarrekken rundt evaluering av kvinnestrategien var veldig bra. NGO miljøet ønsker en lignende faglig diskusjon rundt 1325-virkemidler.

Innspill til norske tiltak
Forum Norge kom med innspill til innholdet i en norsk handlingsplan før det var bestemt å lage en handlingsplan. Noen av innspillene har fortsatt relevans og nye momenter er kommet til. Vi vil i dag fremme noen spørsmål som vi synes det ville være ok å se nærmere på ved en senere anledning.

I forhold til hvilke virkemidler som fremmer kvinners deltakelse

(Vi blant annet opptatt av muligheten for at Norge prioriterer kompetansehevingstiltak for kvinner? Kvinners aktive deltakelse krever kunnskap og evne til å snakke, og ikke tie, i forsamlinger. Norge er med på et veldig bra kompetansehevingsprosjekt i India som styrker kvinner som sitter i landbystyrene av - panchayatene. India har krav til 30 % representasjon kvinner i disse landsbystyrene.

Og apropos kvoteringsregler.)

Her hjemme har vi også gode erfaringer med virkemidler som kvotering og øremerkede midler for å få resultater på områder som "ikke går av seg selv". Bør ikke Norge i enda større grad trekke på disse erfaringer når vi skal få fram kvinner i prosesser som veldig mannsdominerte?

FN 13255 er også opptatt av Fredsbyggingskommisjonen - (hva kan Norge gjøre som nestleder i fredsbyggingskommisjonens styre?) Hvordan kan Fredsbyggingskommisjonens arbeid spesielt komme kvinner til gode? (Kommisjonen skal i første omgang konsentrere arbeidet om fredsbygging i to afrikanske land med en lang krigstid bak seg: Burundi og Sierra Leone. Dette gir Norge et særlig ansvar for å få med kvinner i alle tiltak for fredsbygging, både lokalt og nasjonalt.) Hvordan sikre at likestillingsperspektivet kommer med i all planlegging, finansiering og gjennomføring av slike tiltak. Her bør også øremerking av midler for kvinners situasjon og kvotering vurderes, dersom det er nødvendig for å få kvinner med.

Vi ønsker også, i likhet med NGO-gruppen som jobber internasjonalt med 1325, at kommisjonen etablerer en stilling på høyt nivå som "gender adviser".

Vi ber også om at kommisjonen etablerer et forpliktende og langsiktig samarbeid med det sivile samfunn, og da spesielt med kvinneorganisasjoner. Det bør også medføre ressurser som muliggjør kvinneorganisasjonens lobby arbeid.

Organisasjoner i FN 1325 har lenge vært engasjert i konfliktområder der norske myndigheter har engasjert seg som fredsmeglere, tilretteleggere eller økonomiske bidragsytere. Det gjelder blant annet Sudan, Palestina, Libanon og Sri Lanka. Haiti og Den dominikanske republikk har også i lengre tid vært i fokus for norsk tilrettelegging. Vi vil gjerne vite hvordan myndighetene tenker seg at kvinner og kvinneorganisasjoner lokalt kan komme inne i disse prosessene. Og nå gir Norge fem millioner kroner til FNs nye fond for fredsforhandlinger i Uganda. I Uganda har også kvinner samlet seg under temaet "Women of Uganda Want Peace, and Peace Needs Women." Hvordan skal den norske regjeringen vektlegge 1325 arbeidet her?

I tilegg til å sikre en anstendig kvinnerepresentasjon i forhandlinger og lignende, bør Norge i enda større grad enn i dag bidra til å skape møteplasser for kvinner. Ikke bare kvinner fra stridende parter, men kvinner fra ulike konfliktområder så de kan utveksle erfaringer og strategier for sitt fredsarbeid. For det er freds- og menneskerettighetsarbeid kvinner rundt om i verden engasjerer seg i. Kvinner fra stridende parter har ofte felles ideer om fred og konfliktløsning. De er ikke fanget i maktpolitikk og interessekonflikter, men har en helt annen frihet til å tenke kreative løsninger og visjonært for fremtiden. NGO-miljøet, også i Norge, sitter på kontakter i felten som Utenriksdepartementet og andre departementer kan bruke som rådgivere i ulike sammenhenger.

Vi må også bli flinkere til å inkludere det generelle utviklingssamarbeidet Norge er med på internasjonalt, og som Norge er god på, i en 1325 kontekst. Det bidrar også til å øke kvinners mulighet til deltakelse i fredsprosesser.

Mange steder er jenter forhindret fra å ta utdanning, forhindret fra å bruke prevensjon og har ikke tilgang på å bestemme over egen kropp og reproduksjon. Og kvinners muligheter til økonomisk selvstendighet er betraktelig mindre en menns verden over. Fredsprisen 2006 er egentlig en 1325-pris - og burde kanskje i større grad bli markedsført som det.

Hva så med tiltak som skal fremme sikkerhet for kvinner og jenter? Den Norske handlingsplanen er bra, men den ser i liten grad på våpenpolitikk. Hvordan skal vi forholde oss til det kvinners og menns ulike erfaringer med skader relatert til landminer, bruk av håndvåpen og testing av atomvåpen? Vi ønsker at Norge i sterkere grad fronter 1325 i fora der våpenpolitikk diskuteres - både hvordan våpen rammer og i forhold til lave kvinners deltakelse i disse foraene. Hva gjør for eksempel Norge i FNs komité for nedrustning med 1325? Nedrustningsregimet og likestillingsregimet må i større grad møte hverandre både internasjonalt og i Norge. Med resolusjon 1325 som brekkstangen må såkalt "soft politics" tas inn i arbeidet med "hard politics".

Kvinners deltakelse i fredsarbeid krever også at kvinner faktisk har mulighet til å gjøre det. Derfor må problemer omkring kvinners utsatthet for vold og overgrep løses. Vi ser at der kvinner kommer sammen, blir volden ofte snakket om. (Fremdeles blir det i liten grad iverksatt tiltak for å beskytte kvinner mot kjønnsbasert vold, og behandlingstilbudet er ofte mangelfullt - ikke minst i Darfur.) Forum Norge 1325 ønsker blant annet å diskutere videre:

• Hvordan bedre sikre kvinner og jenter i krig og konfliktområder juridisk og psykologiske hjelpetilbud?

• Kan Norge innføre nulltoleranse for straffefrihet? Kan en tenke seg at Norge ikke samarbeider med land før de har fjernet straffefrihet for kjønnsbasert og seksualisert vold? Dette innebærer også at Norge må feie for egen dør - for eksempel er vi kritisert for få domfellelser i voldtektssaker. Det er nylig opprettet et voldtektsutvalg i Norge. Kan ideen om slike utvalg eksporteres?

• Og hva med voldsalarm til kvinner? - Hadde vært bra å se Jens, Jonas, Erik og Knut S. i spissen for en verdensomspennende satsing på alarmer til voldsutsatte kvinner - på lik linje som Jens nå har frontet vaksine til barn.

• Vi vet at etiske regler mot kjøp av sex på tjenestereise, ikke stopper hendene som skal hjelpe til å sikre freden med å gjøre overgrep mot kvinner og barn. Hva er mer effektive virkemidler? Mer kursing av soldater og hjelpearbeidere i felten er bra. I tillegg ønsker noen av organisasjonene i Norge å diskutere kriminalisering av sexkjøp i en 1325 kontekst - og ikke bare som et virkemiddel for å stoppe menneskehandel i Norge.

• Kan Norge starte prosjekter internasjonalt for å forebygge vold og overgrep fra menn - a la Alternativ til vold her hjemme - som har en feministisk plattform for sitt arbeid?

• Dokumentasjonen som ble lagt frem i 2002 av Elisabeth Rehn, tidligere forsvarsminister i Finland og Ellen Johnsen-Sirleaf, nåværende president i Liberia. Women, War and Peace: The Independent Experts’ Assessment on the Impact of Armed Conflict on Women and Women’s Role in Peace-building burde kanskje være obligatorisk lesestoff? For Stortinget, for regjeringen, for domstolen, for embetsverket og for elever på videregående?

• Og forresten - hvordan undervises det i resolusjon 1325 på norske høyskoler og universiteter?

Avslutning
Vi ser at arbeidet med resolusjon 1325 knytter spørsmål om likestilling og demokrati på hjemlig arena til den internasjonale. Vi tror at denne vekselvirkningen eller samspillet mellom det nasjonale og det internasjonale, kan være en enorm drivkraft hvis vi forvalter det sammen - myndigheter og sivilt samfunn.

Forum Norge 1325 tror også det vil være fornuftig å ta med seg ut de erfaringene vi har med likestillingsarbeidet i Norge. Det har vært et langt lerret å bleke - og ennå er mye ugjort. Men det har gitt oss viktig erfaring med hva som er fallgruver og hva som gir suksess.

Vi tror virkemidlene må være slik, at arbeidet med 1325 ikke forsvinner i en myr av velvilje, for å bruke Hege Skjeies terminologi. Med andre ord må virkemidlene være utformet slik at kvinners rettigheter og likestilling ikke får vikeplikt for andre interesser. Det heter seg Norge skal snakke der andre land tier. Men Norge må også handle der andre ikke vil - hvis det er slik at Norge skal bidra til likestilling, fred og sikkerhet på en og samme tid.