Det er all grunn til å gratulere Regjeringen, som nå har forpliktet seg til å følge opp en resolusjon som har som mål å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Resolusjonen, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet høsten 2000, har bidratt til å løfte spørsmålet om viktigheten av kvinners deltakelse og var et gjennombrudd i arbeidet for et integrert kjønnsperspektiv for FN og for medlemslandene i alt deres virke. Dette er veldig bra, men for oss som er opptatt av et styrket kjønnsperspektiv innenfor alle politiske områder blir allikevel spørsmålet; har vi nå kommet et skritt videre?

At det fortsatt er et stykke igjen ble tydelig noen dager etter den internasjonale kvinnedagen.

Hvor ble det av kvinnene Gahr Støre?
Da handlingsplanen ble lagt fram uttalte Utenriksminister Jonas Gahr Støre blant annet følgende:

«En integrering av kjønnsperspektivet i fredsprosesser vil styrke kvinners politiske, økonomiske og sosiale deltakelse, øke deres kontroll over sine liv, og det vil styrke mulighetene for å bygge varig fred innenfor demokratiske rammer.»

Videre sa han:

«Det er fortsatt langt igjen før kjønnsperspektivet er helt integrert i arbeidet for fred og sikkerhet. Det er dette vi må være med på å endre».

Fem dager senere deltok den samme Statsråden på et arrangement i Spania der han holdt et innlegg med overskriften Managing conflict and building peace. Norwegian policy for peace and reconciliation.
Interessant nok nevnte han ikke kvinner med et ord, heller ikke den nye norske handlingsplanen eller resolusjon 1325. Og man kan lure på hvorfor? For det kan ikke være slik at kvinners deltakelse kun settes på dagsorden i de fora hvor dette er et uttalt tema? Hvis så er tilfelle bør alle vaktbikkjer spisse ørene og skjerpe blikket.

Kunnskap og kompetanse en viktig forutsetning
Tidligere erfaringer har vist oss at det holder ikke med et dokument alene for å få til den snuoperasjonen et integrert kjønnsperspektiv er. Et eksempel på dette er evalueringen av kvinnestrategien for norsk utviklingssamarbeid, «Evaluation of the Strategy for Women and Gender Equality in Development Cooperation» (1997-2005), som ble lagt fram for et par måneder siden. Evalueringsrapporten konkluderer med at selv om kvinner og likestilling har en fremtredende plass på policy-nivå i norsk utviklingssamarbeid, ligger utfordringen i å sette de erklærte målene ut i livet. Her peker rapporten på et svakt eller nesten ikke-eksisterende likestillingsapparat i Norad og Utenriksdepartementet, dårlige rapporteringsrutiner og svak innsats på landnivå, som viktige årsaker til at kvinnestrategien ikke har ført fram.

Så kan man selvfølgelig si at den nye handlingsplanen kan fungere som en katalysator for et styrket kjønnsperspektiv i utenrikspolitisk, så vel som utviklingspolitisk arbeid. Med en regjering som har satt likestilling som et viktig satsningsområde vil vi så gjerne tro at vi nå vil få se resultater. Men dette krever en felles forståelse av at et integrert kjønnsperspektiv er like mye et virkemiddel som et mål. For å iverksette tiltak som skal føre fram til målet forutsettes økte ressurser, kunnskap og kompetanse. Arbeidet må synliggjøres gjennom konkrete mål og med en tydelig politisk ledelse som etterspør resultater. I første omgang handler dette om økt likestillingskompetanse fra politisk ledelse til et kunnskapsrikt likestillingsapparat sentralt plassert i de involverte departement. Her holder det ikke med enkeltpersoner med mye engasjement spredt plassert i hvert sitt departement. For å si det enkelt; kvinne- og kjønnsspørsmål må få høyere status internt i systemet. Jeg ser for meg et tematisk område som er karrierefremmende, og ikke hemmende.

Et levende dokument
For å ha sagt det igjen; det er all grunn til å glede seg over at Norge som et av de første land i verden har laget handlingsplan de kaller starten på en prosess og et levende dokument som åpner for dialog. Utfordringen er å få til integreringen skikkelig. Her er vi mange som vil være med å dra lasset. Det finnes mye ekspertise blant frivillige organisasjoner som Regjeringen bør vite og gjøre seg nytte av.

Kanskje jeg stiller meg for tidlig i de utålmodiges rekke som spent venter på konkrete resultater, men et først skritt på veien må være en politisk ledelse som uredd taler kjønnsintegreringens sak uansett hvilket fora han befinner seg i.

Kronikken ble trykket i Verdensmagasinet X - 2/2006