Takk for invitasjonen. Jeg vil bruke tiden til å gjenfortelle litt hva kvinner fra krigs- og konfliktområder rundt om i verden synes om resolusjonen og gjennomføringen av den. Som observatør på FNs 5-års markering av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 i høst, fikk jeg mulighet til å treffe en rekke kvinner med konkrete erfaringer med arbeidet rundt resolusjonen. Samtidig vil jeg gjøre noen refleksjoner rundt hva SR 1325 er på et overordnet plan - i forhold til likestilling som mål og ulike strategier en bruker for å nå dette målet. Jeg håper dette kan være en nyttig øvelse i forhold til å kunne peke ut hvor innsatsen må legges for å få konkrete resultater av resolusjonen, da også for at Norge kan gjennomføre bestemmelsene SR 1325. 

Å integrere likestillingsperspektivet i praksis
Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 er et banebrytende instrument for å oppnå større likestilling, og selvfølgelig også varig fred. Den bringer kvinners rettigheter, plikter og muligheter inn på dagsorden i et av de aller viktigste beslutningsfora vi har i verden i forhold til spørsmål om fred og sikkerhet - nemlig Sikkerhetsrådet. Resolusjonen plikter rådet selv og FNs medlemsstater til å ta hensyn til kvinners situasjon i krigs- og konfliktsituasjoner, til å sikre kvinners deltakelse i konfliktløsning og arbeidet for varig fred. Med denne resolusjonen har en løftet opp kvinners agenda og inkludert den i FNs ordinære virke, og derav også i medlemslandene. Dette kalles for å integrere likestillingsperspektivet i ordinært virke - eller "gender mainstreaming" som det heter på engelsk.

Integreringsstrategien brukes ofte sammen med det å ha spesifikke likestillingstiltak eller særtiltak. Blant annet bruker Norge en slik dobbel strategi.

La meg si litt om integreringsstrategien. Å integrere et likestillingsperspektiv i alle typer aktiviteter er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel. Strategien kan sikre, dersom riktig iverksatt, at en ser verden ut i fra begge kjønns ståsted - deres erfaringer, interesser og behov - og at en handler på en slik måte at en når målet om likestilling. Det gjelder blant annet å ha med seg dette perspektivet i programmer og prosjekter freds- og utviklingsarbeidet. Da må en blant annet ha på seg likestillingsbriller når en ser på politikkutforming, på forskning, i samarbeidsrelasjoner, ressursfordelingsspørsmål, når en planlegger, iverksetter og evaluerer.

Sikkerhetsrådet har selv forpliktet seg til å inkludere referanser til kvinner og likestillingssaker i alle sine resolusjoner, operasjonsmandater og rapporter. Dessverre viser statistikken at dette ikke er tilfellet ennå. Kvinne- og likestillingsperspektivet var inkludert i 9 av 63 Sikkerhetsrådets resolusjoner fra 2004 til 2005 (14,2 prosent), og fra 2000 til 2004 var perspektivet nevnt i 15,6 prosent av resolusjonene. Uansett, er det revolusjonerende at rådet skal integrere kjønnsperspektivet i alt sitt virke. Det gir nye muligheter.

Potensialet er stort
"Hurra for 1325!" Det var den unisone tilbakemeldingen som kvinner fra ulike krigs- og konfliktområder i verden kom med da FN markerte at resolusjonen var 5 år i høst i New York.
Kvinnene påpekte at den viktigste effekten av SR 1325 hittil, er at kvinner har en mulighet til å påvirke dagsorden - at de først har fått en egen stemme gjennom arbeidet rundt denne resolusjonen.

På et overordnet nivå kan en kanskje si at SR 1325 har åpnet for en utvidet forståelse av sikkerhetsbegrepet med å sette kvinners behov for sikkerhet og beskyttelse under væpnede konflikter på agendaen. Fra å tradisjonelt omfatte staters sikkerhet, rommer begrepet nå også menneskelig sikkerhet. Blant annet uttrykte mange land bekymring for kvinners utsatthet for kjønnsbasert vold og seksuelle overgrep under den åpne debatten i Sikkerhetsrådet i høst.

Kvinners representasjon i fredsprosesser ble et sentralt punkt i debatten i Sikkerhetsrådet. Prinsippet om kjønnsbalanse synes å ha fått gjennomslag og skal tilstrebes på alle nivåer i fredsprosesser. Likevel er fremdeles kvinnerepresentasjonen gjennomgående alt for lav. Kvinnene ba også om at gjennomføring en av SR 1325 sees i sammenheng med andre viktige FN-dokumenter, som blant annet Beijing plattformen, FNs kvinnekonvensjon og tusenårsmålene.

Kvinnene som lever i krig og konflikt uttrykte også et sterkt ønske om et sterkere internasjonalt press for gjennomføring av resolusjonens bestemmelser i sine egne land, og da særlig i gjenoppbyggingsfasen etter en konflikt. De ser på som FN og det internasjonale samfunnet som en garantist for gjennomføringen SR 1325. Her kommer Norge inn i bildet.
Flere forslag til hvordan resolusjonens bestemmelser kan sikres og implementeres ble fremmet. Blant annet fikk disse forslagene mye oppmerksomhet:
• SR 1325 bør gjøres bedre kjent for kvinner på grasrota.
• Kvinner bør i betydelig større grad involveres på alle plan i fredsprosesser.
• Bekjempelse av kjønnsbasert vold bør intensiveres, også fordi volden hindrer kvinners deltakelse i fredsprosesser.
• FNs nye handlingsplan for å gjennomføre resolusjonens bestemmelser bør gjennomgås årlig av Generalsekretæren.
• Sikkerhetsrådet bør finne mekanismer som integrere kvinne- og kjønnsperspektivet i alt sitt arbeid.
• Den nye fredsbyggingskommisjonen (the Peacebuilding Commission) bør inkludere kvinne- og kjønnsperspektivet.
• FNs medlemsstater bør gjennomføre resolusjonens bestemmelser gjennom konsultering med sivilt samfunn, sette opp tidsbestemte tiltak og mål og etablere overvåknings- og rapporteringsmekanismer.

Arbeidet rundt SR 1325 har altså blant annet medført:
• En synliggjøring kvinners situasjon før, under og etter krig og konflikt.
• Den åpner for å hele rekken av likestillingsspørsmål i sammenheng - fra vold i hjemmet til deltakelse i viktige beslutningsfora og at likestillingsspørsmål er uløselig knyttet til spørsmål om fred og sikkerhet.
• Kjønnsbalanseprinsippet ser ut til å bli mer anerkjent verden over. 

Veien videre
Resolusjon1325 har altså et enormt potensial som et verktøy for likestilling. Likevel var hovedkonklusjonen fra 5-årsmarkeringen var at en må "walk the talk". Det er et stort gap mellom resolusjonens intensjoner og FNs og medlemsstatenes gjennomføring av dens bestemmelser. Hva skal så til for at Norge klarer å integrere resolusjonens bestemmelser i alt utenrikspolitiske virke?

1. Politisk vilje
Uten vilje til handling vil det heller ikke komme resultater Den politiske viljen er heldigvis på plass på øverste nivå i Norge. Regjeringen la frem sin handlingsplan 8. mars 2006. Den åpner for en helhetlig tilnærming. Det er kun et første skritt. Hvordan får regjeringen så implementert dette ønsket om en kraftigere innsats for kvinner fred og sikkerhet? Fremdeles ser vi at til og med politikere på toppnivå kun ser på kjønns- og likestillingsperspektivet ad hoc. Perspektivet er ennå ikke godt nok operasjonalisert på dette nivået. Det er en nødvendig forutsetning for å lykkes.

2. Ansvarsplassering
Hovedkritikken mot integreringsstrategien går ofte på at fokuset på likestilling forsvinner. I stedet for at et eget utvalg eller lignende tar seg av likestillingssaker, så spres ansvaret rundt i en virksomhet. Resultat har ofte vært ansvarspulverisering, og derav få gode resultater å vise til. Jeg tror at integreringsstrategien foreløpig ikke kan stå på egne ben uten innspill fra organer som har ekspertise på likestilling og kjønnsmaktsrelasjoner. Og ansvaret for resultatene må plasseres der endringene må skje. Hvem har ansvar for oppfølgingen? Hvilke mål settes? Hvordan evalueres dette? Dette blir spennende spørsmål å følge med på.

3. Ressurser
Minst like viktig som vilje, er tilstrekkelig tilgang på ressurser til arbeidet. Det trengs til kompetanseheving, til å samle systematisk dokumentasjon, til å utvikle verktøy, til å følge opp spesielle behov som oppstår osv.. mangel på ressurser til integreringsstartegien medfører ofte at resultater ikke nås. Det har gjerne en sammenheng med at fravær av status til et felt, i form av ressurser, gjør at feltet ikke kommer langt nok frem i pannebrasken.

4. Økt kunnskap
Jeg tror at hovedproblemet med integreringsstrategien er at en ikke har nok kunnskap om hva likestilling er. Dermed blir det heller ikke lett å se etter ulike kjønnsdimensjoner i freds- og sikkerhetsarbeidet. En grundig opplæring i kjønns- og likestillingsperspektivet er nødvendig for å få resultater. I tillegg må det utvikles konkrete verktøy som er hensiktsmessige og enkle å håndtere.

5. Samspill med sivilt samfunn
Den frivillige sektor spiller også en svært viktig rolle for en adekvat gjennomføring av resolusjon 1325. Til sammen besitter ulike miljøer enorme mengder kompetanse på kvinners utsatthet under krig, på likestillingstiltak som nytter og på hva slags endringer som behøves for å få mer likestilte maktstrukturer. Det ikke statlige-apparatet kan også fungere som en slags kontrollinstans over at utviklingen går riktig for seg. Det var faktisk slik at resolusjon 1325 ble en realitet for 5 år siden takket etter iherdig press fra kvinneorganisasjoner verden over. Jeg håper det sivile samfunnet vil være like betydningsfull for gjennomføringen av resolusjonen.

Avslutning
SR 1325 har i løpet av de fem siste årene bidratt til at kvinner og likestilling er blitt en del av freds- og sikkerhetsarbeidet, men det er langt igjen til en full integrering av kjønnsperspektivet. Likevel er SR 1325 er en viktig resolusjon å følge opp fordi den har i seg integreringsstrategien. Utfordringen fremover er å få til denne integreringen skikkelig. I korte trekk handler det om å gi mer makt og status til likestillingsfeltet. Dette er muligens den eneste den eneste solide og varige strategien som til slutt sikrer at normalen er å se alt fredsarbeidet med et kjønnsperspektiv, og ikke at kjønnsperspektivet forblir unntaket. I så måte vil SR1325 kunne utvikle seg til å bli et veldig viktig verktøy for likestilling og for fred.

Innlegg til paneldebatt "Uten kvinner - ingen fred" i regi av Studentmenigheten og Kirkens nødhjelp (KN), Betong 22. mars 2006, av Lene Nilsen IKFF



Utskriftsvennlig versjon