1.0 INTRODUKSJON
31. oktober 2000 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1325. Resolusjonen er juridisk bindende for land som har ratifisert resolusjonen. Den behandler spørsmål om krigers påvirkning på kvinner, kvinners deltakelse i konfliktløsing og arbeidet med en bærekraftig fred.

Forum Norge 1325 vil gjerne komme med følgende innspill til en mulig norsk handlingsplan for implementering av resolusjon 1325. Vi presiserer at ikke det nødvendigvis er slik at alle medlemmene i forumet stiller seg bak forslagene, men at alle er enige om at dette er punkter som bør diskuteres i en eventuell handlingsplan.

1.1 Sikre en helhetlig tilnærming
En norsk handlingsplan for implementeringen av 1325 bør være basert på en bred fortolkning av resolusjonen som bygger på anbefalinger fra:
• FNs generalsekretærs studie og rapporter fra 2002 og 2004 om kvinner, fred og sikkerhet,
• Rapporten "Women, Peace and Security - The Independent Experts’ Assessment" skrevet av Elisabeth Rehn og Eller Sirleaf og utgitt av UNIFEM i 2002.

Planen bør også sees i sammenheng med:
• Handlingsplattformen fra FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing 1995,
• FNs kvinnekonvensjon
• FNs tusenårsmål.
• Palermo-protokollen om handel med mennesker

1.2. Gjennomføring av handlingsplanen
En norsk handlingsplan må være tydelig på hvordan overvåkning, rapportering og evaluering av innsats og resultater skal finne sted og inneholde målbare indikatorer på fremgang.

Følgende forslag foreslås for å sikre gjennomføring av eventuelle tiltak som følger av en handlingsplan:
a) Opprettelse av en norsk 1325-komite
Komiteen bør sikre at et kjønns- og likestillingsperspektiv på norsk sikkerhets- og utviklingsarbeid integreres i alle relevante fora og på alle relevante nivåer. Komiteen bør bestå av eksperter fra blant annet forsvarsdepartementet, forskningsinstitusjoner, likestillingsinstitusjoner, NORAD, Kommunenes sentralforbund, kvinneorganisasjoner, hjelpeorganisasjoner, rettighetsorganisasjoner, fredsorganisasjoner, og Utenriksdepartementet (både utenriks og utvikling).
b) En årlig uavhengig rapport
Den ovennevnte komiteen eller en uavhengig forskningsinstitusjon bør utarbeide en årlig rapport. Rapporten bør gi en objektiv fremstilling av situasjonen.
c) Offentlig ansvar å rapportere
Alle relevante myndigheter bør være forpliktet til å rapportere til Komiteen på hva som er gjort for å iverksette resolusjonen fra norsk hold.
d) Høring i Stortinget
Stortinget bør avholde en offentlig høring hvert år som er basert på funnene i den årlige rapporten. På denne måten vil en kunne åpne bredt for innspill til videre implementering.
e) Ansvarliggjøring
Handlingsplanen må vise til en klar ansvarsfordeling av ulike tiltak og hvordan koordinering er tenkt gjort mellom de ulike enhetene som er berørt av tiltakene i planen.
f) Norge bør være pådriver for at det utarbeides en tilsvarende oppfølgingsmekanisme i Sikkerhetsrådsregi.

1.3. Ressurser
En handlingsplan må tilføres tilstrekkelig med økonomiske, menneskelige og andre ressurser til å sikre en forsvarlig og effektiv implementering.

Det er generelt en tendens til, også i Norge, til at kvinners menneskerettigheter er svakere satset på og vernet enn menns. Menns menneskerettigheter faller inn under vanlig menneskerettsarbeid med dets tilhørende status og ressurser. Kvinners rettigheter blir behandlet mer ad hoc og vilkårlig. Dette bildet må snus. Norske myndigheter og sivilsamfunnet bør gå sammen om å diskutere hvordan menns og kvinners rettigheter kan få samme status. Det er essensielt også for å sikre en grundig iverksetting av resolusjon 1325.


2.0. INNHOLDET I HANDLINGSPLANEN
Forum Norge 1325 har foreløpig følgende innspill til tiltak i en norsk handlingsplan.

2.1 Representasjon
Norge bidrar i fredsforhandlinger i mange land. Norge har en forpliktelse til å øke kvinners representasjon i alle tiltak for å fremme fred og demokrati. Kvinner og barn i områder med krig og konflikt må inkluderes før, under og etter en konfliktsituasjon. Manglende likestilling mellom menn og kvinner som skyldes strukturelle trekk ved samfunn med og uten krig og konflikt må tas tak i. Varig fred kan ikke skapes uten deltakelse eller lav deltakelse fra kvinner som utgjør halvparten av befolkningen. Når kvinner ikke er med i beslutningstakingen fungerer ikke et demokrati. Den varige freden skapes ved å ta tak i de underliggende strukturelle ulikhetene og opprette balanse. Kvinners (og barns) underordnede stilling er en av de strukturelle ujevnhetene som må adresseres.

a) Kvoter
Norge bør arbeide aktivt for å innføre kjønnskvotering i fredsforhandlinger og i oppbyggingen av demokratiske institusjoner i post-konfliktfasen. Dette kan gjøres ved å stille krav til jevn kjønnsbalanse i land som mottar norsk finansiering. Ifølge den norske likestillingsloven, skal alle offentlig utnevnte komiteer, nemnder og utvalg bestå av minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn. Dette prinsippet bør også implementeres i forhandlinger som er initiert eller støttet av Norge.
b) Medier
Norske politikere og myndighetspersoner kan bruke medier og det offentlige rommet til å argumentere for viktigheten av kvinners deltakelse. Videre bør Norge støtte prosjekter som styrker kvinners kunnskap om demokratiske prosesser og politisk deltakelse. Det er også viktig å synliggjøre kvinnelige rollemodeller i politikk og andre myndighetsområder.
c) Balanse i egne rekker
Norge må selv sørge for en jevn kjønnsbalanse i sine fredsdelegasjoner, i utenrikstjeneste, bistandsprosjekter, i FN, i EU og andre organisasjoner som arbeider med fred etc. Norge bør prioritere å nominere (og finansiere) flere kvinner til regionale og internasjonale stillinger, for eks i FN.
d) Ad hoc høringer
Det er ikke alltid mulig å sikre en jevn representasjon av kvinner og menn i fredprosesser. I noen tilfeller blir patriarkalske strukturer opprettholdt på bekostning av kvinners deltakelse og arbeidet for fred. Noen ganger ønsker kvinnene selv ikke å delta i de offisielle delegasjonene. For eksempel hvis situasjonen er kjennetegnet av korrupsjon og lovløshet. Kvinner kan også ha andre sikkerhetsbehov enn menn, særskilt fordi de er sårbare for kjønnsbasert vold. I slike situasjoner er det veldig viktig å bryte patriarkalske mønstre for å styrke kvinners rolle i fredsprosessen. Dersom dette ikke er mulig bør Norge fasilitere ad hoc høringer for kvinner og sikre at deres stemmer blir inkorporert i hovedforhandlingene. Det vil sikre mer bærekraftig og demokratisk resultat. Disse ad hoc gruppene må ha tilstrekkelige ressurser.

2.2 Bekjempelse av kjønnsbasert vold
Kvinners utsatthet for kjønnsrelatert vold og krenkelser hindrer dem fra å delta i demokratiske prosesser. Kvinner og jenter har på grunn av volden de utsettes i sitt daglige liv, ikke samme reelle muligheter som menn og gutter til å delta i freds- og rekonstruksjonsprosesser. Norge må bli en pådriver for at voldtekt, seksuelle overgrep, kvinnemishandling og andre former for kjønnsbasert vold i og etter konflikter blir regnet som et ansvar for det internasjonale samfunnet i tråd med beskyttelsesprinsippet som ble vedtatt under FN-toppmøte i september.

a) Prioritering av kjønnsbasert vold
Norsk sikkerhetspolitikk, utviklingshjelp og menneskerettighetsarbeid bør prioritere å bekjempe vold mot kvinner og jenter.
b) Kartlegging
Norge bør kartlegge art og omfang av kjønnsbasert vold i de land som Norge engasjerer seg i.
c) Prosjekter
Norsk bistand og fredsarbeid i andre land bør prioritere prosjekter som bekjemper vold mot kvinner som ett første steg for å sikre kvinners og menns deltakelse i forhandlinger og for å muliggjøre et godt styresett (good governance). I tillegg bør bekjempelse av kjønnsbasert vold integreres i alle andre prosjekter. Norske myndigheter må stille krav om at en andel av bistanden til katastrofearbeid omfatter støtte til arbeid for å forhindre overgrep og til støtte for ofrene, slik at det settes av kompetanse og ressurser til dette (inkludert i budsjetter, monitorert og rapportert).
d) Utdanning
Kjønnsbasert vold - alle former, uttrykk og konsekvenser - bør komme inn som et obligatorisk fag i utdanningssystemet i Norge. Norge bør også være pådriver for at dette skjer i samarbeidsland.
e) Hjelpetiltak
Norge må sette av midler til støtte for kvinner og barn som er ofre for overgrep under og etter en konflikt, også barn som er født som følge av voldtekt.
f) ’Codes of conduct’ er ikke nok
Det er velkjent at prostitusjon og menneskehandel øker i konfliktsituasjoner. Etiske retningslinjer for tropper og hjelpearbeidere er ikke nok, men bør sees som en minimumsstandard. I tillegg, for å arbeide mot den utbredte oppfattelsen av at kvinner og barn er seksuelle varer, bør en handlingsplan forby kjøp av alle typer seksuelle tjenester. Prostitusjon fasiliterer menneskehandel, som er et klart brudd på kvinners og barns menneskerettigheter, og underminerer Palermo-protokollen.
g) Fjerne straffefrihet/sanksjonsfrihet
Norge bør arbeide internasjonalt for å fjerne straffefrihet for krigsforbrytelser som voldtekt, alle former for seksualisert vold, prostitusjon, og vold i nære relasjoner. I dag anses ikke dette som "riktige" straffbare forhold mange steder. I tillegg må Norge styrke sin innsats mot slike overgrep på nasjonalt plan. Det norske rettssystemet har ikke ennå klart å sikre tilstrekkelig juridisk beskyttelse for kvinner og jenter som har blitt utsatt for forskjellige former for kjønnsbasert vold. Det er problematisk å arbeide for likestilling menn og kvinner internasjonalt dersom vi ikke er ansvarlige nok hjemme. Vi kan ikke operere med doble standarder.

2.3 Juridiske reformer
Et viktig aspekt ved fredsbygging etter en konflikt er gjenopprettelse av rettstatens prinsipper og institusjoner for å konsolidere freden. Da er det nødvendig å sikre at kjønnsperspektivet blir innlemmet i alle ledd, at kvinner deltar på like fot i utarbeidelsen av lovverk og rettsvesen, og at rettsstatens prinsipper og institusjoner blir brukt til å sikre likhet, deltakelse og respekt for menneskerettighetene både for kvinner og menn, jenter og gutter. Dette kan også innebære å identifisere strukturelle ulikheter som eksisterte før og under konflikten, og behov for reformer i tilknytning til dette.

a) Norge må tilby sin særskilte kompetanse innen kvinnerett til fredsbyggende tiltak som kan sikre kvinners og jenters rettigheter. Dette er i tråd med FNs anbefaling om at fredsbygging må inkludere juridiske reformer etter avslutningen av en konflikt. Ett eksempel er de utfordringer mange kvinner støter på grunn av uklare forhold mellom tradisjonell rett og moderne sivilrett i mange land.
b) Tiltak for å bedre informasjonsgrunnlaget for politiske vedtak og sikre at både kvinners og menns rettigheter og behov blir ivaretatt

2. 4 Sikre at både kvinners og menns, gutter og jenters behov i varetas.
Det er slik at freds- og bistandsarbeid ofte ikke treffer kjønnsnøytralt. Hvis Norge bruker bistandmidler og annen hjelp ukritisk, uten å ta hensyn til at menn og kvinner, gutter og jenter, har forskjellige erfaringer, interesser og behov, vil den være ineffektiv. I verste fall tilgodeser en da ressurssterke gruppers interesser på bekostning av marginaliserte grupper i de land Norge samarbeider med. Norge må ta hensyn til at de fleste land i verden ikke har likestilling mellom kjønnene og bidra til opprettelse av dette gjennom sin hjelp og bistand.

a) Gender budgeting
Kjønnslikestillingstesting vil sikre at sikre at norsk bistand blir brukt både for kvinner/jenter og menn/gutter. Ved å kjønnslikestillingsteste budsjetter og regnskap kan en se om kjønnslikestillingspolitiske målsettinger følges opp i praksis. Tilgodeses kvinners og menns, jenter og gutters interesser og behov i like stor grad? Norge må opparbeide tilstrekkelig ekspertise på gender budgeting og lage verktøy til å håndtere dette. Videre må en inkorporere kunnskap og verktøy om likestillingstesting av budsjetter og regnskap der det er relevant. Utenriksdepartementet og lignende må sikre at all norsk bistand, privat så vel som offentlig, deler all støtte likt mellom kjønnene. I noen tilfeller vil det være aktuelt å gi mer til kvinner og barn mer av midlene som følge av krigssituasjonen.


2.5 Kunnskap og kompetanse
Norge går inn i samarbeid med land i deres eksisterende maktstrukturer. Vi kan derfor fort risikere å bidra til å opprettholde og forsterke kjønnsstereotypier og manglende likestilling. Det er et problem at norsk personell ofte ikke har nok innsikt i kjønnskonsekvenser og tilstrekkelig analyseverktøy. Det er derfor av stor viktighet å skolere og øke kunnskapsnivået om resolusjon 1325 og om likestilling mellom kvinner og menn.

a) Norske myndigheter må satse på kompetansebyggende tiltak knyttet til kjønn og kjønnsmakt for alle dem som arbeider med freds- og sikkerhetsspørsmål i Norge.
b) Kompetansebygging av alt norsk personell som skal bidra i internasjonale operasjoner (både militært og sivilt)
c) Kjønnsspesifikke indikatorer
Utvikle kjønnsspesifikke indikatorer for prosjekter og programmer knyttet til fred og konflikt, for å sikre at rettigheter både for kvinner og menn, gutter og jenter blir ivaretatt.
d) Skolere kvinner og barn lokalt
Norge må prioritere kompetansebygging og utdanning av kvinner og jenter i konfliktområder, også høyere utdanning. Norge må prioritere å støtte kvinneorganisasjoner og deres arbeid
e) Informasjon om resolusjon 1325 må spres i det norske samfunnet.
f) Inkludere sivilsamfunnet
Norge må utvikle mekanismer som sikrer at sivilsamfunnet deltar i freds- og forskningsarbeid (bygge en "tykk fred") og i særdeleshet kvinner og kvinneorganisasjoner.


3. FN OG NORGE
Norge har et ansvar for iverksetting av resolusjon 1325 der Norge er engasjert. Men som medlem av det internasjonale samfunnet har Norge i tillegg et selvstendig ansvar for at resolusjon 1325 styrkes på den internasjonale arena. En mer målrettet og robust iverksetting av resolusjon 1325 krever vilje og evne hos en rekke internasjonale aktører enkeltvis og i samarbeid. Norge kan yte et bidrag i så måte.

a) FNs handlingsplan
Norge bør sette av ressurser til å støtte opp om tiltak i den påtroppende FN-handlingsplanen for res. 1325.
b) Fredsbyggingskommisjonen
Vi støtter forslaget om å legge res. 1325 til grunn i forbindelse med den nye Fredsbyggende kommisjonen som ble vedtatt opprettet under FN-toppmøte i september 2005. Vi understreker at Norge må bidra til:
a. At Kommisjonen ikke blir satt på sidelinjen som kun en rådgivende kommisjon.
b. At Norge må være en aktiv pådriver for de forslag som ble lagt frem av 15 kvinnelige utenriksministrene i et brev til Kofi Annan 19/09-2005 for å sikre en jevn representasjon av kvinner og menn i kommisjonen, sikre at kommisjonen besitter den nødvendige kompetanse knyttet til kjønn og at kommisjonen blir tilført tiltrekkelig med ressurser til å ivareta kvinners og jenters rettigheter og behov i en postkonfliktsituasjon.
c. At kommisjonen bør utvikle mekanismer for konsultasjon mellom kommisjonen og sivilsamfunnet, inkludert kvinneorganisasjoner.
c) Rekruttere flere kvinner som personell i internasjonale operasjoner (både militært og sivilt)
d) UNIFEM
Norge bør være pådriver for at UNIFEM blir innlemmet i freds- og forsoningsarbeid og i fredsbygging, og at UNIFEM blir tilført tilstrekkelig med ressurser. Vi mener kommisjonen bør arbeide tett med UNIFEM og UNICEF, som sitter på en særskilt kompetanse knyttet til kvinners og barns levekår.
e) Norge må være en pådriver for at Resolusjon 1325 settes høyere på den internasjonale agendaen ved å legge vekt på å ta opp voldtekter og andre seksuelle overgrep i en konfliktsituasjonen (og ved å være landspesifikk i sine innlegg) i bilaterale samtaler, MR-dialoger, regionale fora i Europa der Norge er medlem, i de årlige 1325-debattene i Sikkerhetsrådet, samt i forhold til donorer.
f) Fred- og forsoningsarbeid
Norge har vært tilrettelegger for en rekke forhandlinger mellom parter i konflikt. Enkelte av disse forhandlingene har vært preget av uformelle strukturer og lite åpne prosesser. Dette er en fremgangsmåte som ikke nødvendigvis legger til rette for en god iverksetting av resolusjon 1325. Å sikre likestilling mellom kjønnene forutsetter åpnehet og vekt på lik deltakelse.

Norge bør derfor legge til rette for åpne fredsprosesser som også tar hensyn til frivillige organisasjoners kunnskap og fredsbyggende arbeid. Norge kan legge til rette for metoder og praksiser som tar hensyn til de erfaringer og den kunnskap som ulike frivillige organisasjoner har opparbeidet i arbeidet med fredsprosesser og gjenoppbygging. En sterkere og mer systematisk innlemmelse av frivillige organisasjoner i nåværende og fremtidige fredsprosesser vil sikre at disse er grunnfestet i lokalsamfunnet og dermed øke sjansen for varig fred.