En av initiativtakerne, Felicity Hill som er tidligere leder av Womens International League for Peace and Freedom (WILPF), har pekt  på tre forhold som bidro til at resolusjonen ble vedtatt:
1) Et godt samarbeid mellom frivillige organisasjoner, regjeringer og FN-organer til en "felles erkjennelse om at krig påvirker kvinner på andre måter enn menn."
2) Tidspunktet riktig. I 2000 var det ifølge henne en gunstig sammensetning av Sikkerhetsrådet. Hun nevner spesielt Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia som lydhøre for saken, en sjelden og interessant kombinasjon. 3) Den internasjonal kvinnebevegelsen ville videre etter de fire store kvinnekonferansene fra 1975 til 1995. Nå var neste skritt å presse fram forpliktende tiltak. FN og Sikkerhetsrådet hadde diskutert barn i krig, sivilbefolkning i krig, håndvåpen og landminer, konfliktforebygging og nedrustning, men ikke tatt opp kvinners situasjon spesielt, før "kvinner og fred" ble tema for FNs markering av 8. mars 2000.

Dette ga støtet til et intenst arbeid fra noen internasjonal organisasjoner: Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (WILPF), Amnesty International, International Alert, Haag-appellen for fred, og den internasjonale fredsforskningsorganisasjonen IPRA laget en arbeidsgruppe, Women, Peace and Security. Gruppen sendte hundrevis av e-poster og brev til FN-delegater. De skaffet fram relevant statistikk og annen viktig informasjon. Med UNIFEMs hjelp hentet de eksperter fra konfliktområder til møter og seminarer med FN-delegater. De laget utkast til en resolusjonstekst som ble sendt alle delegasjoner. På FN-dagen 24. oktober 2000 hadde så Sikkerhetsrådet sin store debatt om "Kvinner, fred og sikkerhet". Norge deltok, som et av meget få vestlige land. En uke senere ble resolusjonen enstemmig vedtatt.

Rapporter om kvinners situasjon under krig og konflikt
Nå skulle resolusjonen følges opp. Generalsekretær Kofi Annan fikk i oppdrag å utarbeide en rapport som skulle se nærmere på konsekvenser for kvinner av væpnede konflikter, hva slags rolle kvinner har i fredsbyggingsarbeidet og kjønnsdimensjonen under fredsprosesser og konfliktløsing. Generalsekretæren la fram to rapporter, en i 2002 og en i 2004. Rapporten som ble lagt fram for Sikkerhetsrådet er basert på innspill fra FN sine ulike avdelinger, program og særorganisasjoner, medlemsland, akademikere og private organisasjoner.

UNIFEM (FNs utviklingsfond for kvinner) engasjerte to eksperter - Elisabeth Rehn fra Finland og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia - som reiste til konflikt- og krigsområder i 14 land. De fikk førstehånds beskrivelser av hvordan voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som strategi i krigføring og forekom også hyppig under  fredsbevarende operasjoner.

Etter reisen sto tre konklusjoner klart frem:
1) Krig har ulike virkninger for kvinner og menn. Menn forventes å vie seg til krigen, mens kvinner forventes å holde dagliglivet gående, samtidig som de i stigende andel og antall blir krigens mest utsatte ofre, på kropp og sjel. Menn æres eller lønnes for sin krigsinnsats, kvinners innsats blir enten glemt, fortiet - eller resulterer i vanære.
2) Selv om kvinner er ofre for nær ufattelige lidelser i forbindelse med konflikter og krig, viser de vilje, evne og styrke til å gjenreise sine liv og lokalsamfunn overalt hvor de kommer til. Altfor ofte hemmes deres innsats av uforstand, vrangvilje, maktmisbruk og ressursmangel, tross mange forsøk fra FN og andre på å komme kvinnene i møte.
3) Kvinners interesser og erfaringer har gang på gang motivert dem til ekstraordinær innsats for fred, forsoning og gjenreisning. Kvinner må få et større handlingsrom, bedre arbeidsbetingelser, og økt deltagelse i alt fredsbyggende arbeid. Kvinners innsikt og bidrag er nødvendige for "å vinne freden".

Resultatet av oppdraget var  rapporten Women, War, Peace som har bidratt til å åpne verdens øyne for hvilke lidelser og krenkelser kvinner utsettes for. Men det viktigste ved denne rapporten er forslagene til hvordan en kan komme videre.

En sammenligning av forslagene i Generalsekretærens rapport fra 2002 og i UNIFEMs utredning viser interessante forskjeller. FN-systemet ved Annan er relativt forsiktig. Han ber om at all planlegging av fredsbevarende operasjoner må ta hensyn til den utstrakte volden mot kvinner under krig, konflikt og fra fredsbevarende styrker. UNIFEM stiller vidtrekkende og forpliktende krav. De krever institusjoner, ressurser, sanksjoner og lovgivning. Kvinner vet at politiske uttalelser alene bringer få konkrete resultater.

NGO-samarbeidet fortsetter
Det internasjonale NGO-samarbeidet for 1325 har fortsatt i de  årene som har gått. Det er en egen 1325-arbeidsgruppe for organisasjoner som følger med FN i New York. Det er laget en egen nettside for 1325-arbeidet: www.peacewomen.org  som rapporterer om virksomhet verden rundt der 1325 brukes og som sender ut et 14-daglig newsletter til e-postabonnenter verden over. Nettsiden følger også det som skjer i FN. I mange land er det dannet NGO-nettverk for informasjon om og krav til gjennomføring av 1325. Nettsiden lister omtrent 30 slike nettverk.
Språk er som kjent makt. Til nå er teksten oversatt til 70 språk. 11 til er under arbeid, og observatører og fredsaktivister i ulike deler av verden har etterlyst oversettelser til nesten 30 flere språk. Uten dette kunne Resolusjon 1325 risikert en tilværelse som hyllefyll i regjeringskontorer og uleste avsnitt i FN-dokumenter med liten skrift.

1325 i Norge
Her i landet begynte mobiliseringen fra NGO-miljøet i 2001. Da var Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Det daværende Likestillingssentret sendte en rekke forslag til Utenriksdepartementet om hvordan resolusjonen kunne følges opp. De foreslo oppretting av en oppfølgings- og rapporteringsmekanisme overfor FN for de tiltakene som medlemslandene skulle sette i verk, de foreslo et eget norsk ekspertutvalg for å følge arbeidet i Sikkerhetsrådet mens Norge var medlem, innsats for økt representasjon av kvinner i de fredsprosessene som hadde norsk støtte - om nødvendig ved kvotering, alternativt særskilte hørings- og forhandlingsopplegg for kvinner. De foreslo "gender budgetting" av norske midler til fredsbygging, samarbeid med frivillig sektor for best mulig utnytting av kvinners kompetanse og fredsengasjement, og retningslinjer mot sex-kjøp for FN-styrker.

I 2002 mottok  IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet - IKFF/WILPF, Norge)  50.000 kr fra UD til informasjon om 1325. Litt av pengene ble brukt til å oversette resolusjonsteksten til norsk . Sommeren 2003 ble det arrangert et lanseringsmøte av UNIFEM-rapporten Women, War,  Peace med en av forfatterne, Elisabeth Rehn som gjest og hovedtaler. Møtet fikk stor oppslutning og pressedekning, og de frivillige organisasjonene fikk for første gang en dialog med UDs politiske ledelse om denne saken. Arrangementet var også starten på et samarbeid mellom Likestillingssentret, IKFF, Amnesty og FOKUS( Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål) for å gjøre resolusjonen kjent og til et politisk redskap. Samarbeidet er nå formalisert i nettverket Forum Norge 1325, eller FN 1325. Andre organisasjoner som er kommet er; Care Norge, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Fellesrådet for Afrika og Norges Fredsråd. 



Teksten er hentet fra et innlegg holdt av Mari Holmboe Ruge (FOKUS/ IKFF) på Utenriksdepartementets fem års markering av Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, 31.10.05