En egen resolusjon som ivaretar kvinners rettigheter er viktig fordi kvinners roller i konfliktsituasjoner og krig er sammensatt og mangfoldig. De er ikke bare ofre, men også aktive og positive aktører. Kvinners erfaringer er en verdifull kompetanse for fredsmegling, fredsbygging og demokratiutvikling når samfunn skal gjenreises etter krig og konflikt. FN har anerkjent dette gjennom resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet, men det er fortsatt en vei å gå før teori settes ut i praksis.

Den svenske organisasjonen Kvinna til Kvinna som arbeider aktivt med kvinner i fredsprosesser og konfliktforebyggende arbeid har utarbeidet noen spørsmål og svar som oppsummerer hvorfor det er behov for resolusjon 1325.

Hvorfor er det viktig at kvinner deltar i fredsforhandlinger?
Kvinner utgjør mer enn halvparten av verdens befolkning. I et land med konflikt burde det i demokratiets navn være selvsagt at kvinner er med under fredsforhandlingene. Slik situasjonen er i dag inviteres ikke kvinner til forhandlingsbordene fordi det er menn som styrer samfunnene. Fredsforhandlinger er startskuddet for oppbyggingen av et nytt samfunn, der kvinner må være med for å kunne forme framtiden. Under krig og konflikt er det ofte mennene som er kative i kampene, mens kvinnene har hatt ansvar for tatt ansvar for barnas, storfamiliens og lokalsamfunnets overlevelse. Kvinner har derfor kunnskap om hva det er behov for i et nytt samfunn. De som har ført landet i krig kan kanskje forhandle fram våpenhvile, men er ikke de som har størst forutsetninger for å forhandle om langsiktige fredelige løsninger.

Hvorfor er kvinner bedre skikket for fredsforhandlinger enn menn?
Ettersom kvinner har tatt ansvar for å holde samfunnet i gang under en krig eller konflikt, har de unike erfaringer og vet hva som trengs i oppbyggingen av et framtidig velfungerende samfunn. Kvinner har mange ganger på ulike vis forsøkt å holde kontakt med hverandre på tvers av konflikt- og etniske grenser. Dette gjør at de ofte er de første som kan og tør ta kontakt etter en våpenhvile. Noe som danner et godt utgangspunkt for å se alternative veier til en løsning på konflikten og en framtid i fred. De som har sittet med makten og startet krigen har ikke de samme forutsetningene ettersom fredsforhandlinger skal være starten på noe nytt og ikke bare at krigen opphører. På grunn av et annet erfaringsgrunnlag vil kvinner vil ofte ha et annet perspektiv på konflikten enn de som sitter med makten.

Hvorfor er kvinner spesielt utsatt i krig og konflikt?
Dagens kriger og konflikter rammer spesielt sivilbefolkningen. Soldatene er ofte beskyttet mot de sofistikerte våpnene som benyttes. Man bruker å si at den sikreste måten og komme seg uskadd gjennom en krig på, er å være soldat. Mange kriger har utgangspunkt i interne konflikter som har etnisk rensing eller folkeflytting som mål, der kampene utspiller seg i byer og steder der menneskene bor. Det er kvinner, barn og gamle som først og fremst rammes.

Hva kan man gjøre for å ta hensyn til kvinners spesielle behov under og etter krig og konflikt?
I flyktningeleire har kvinner ofte en sårbar posisjon, der overgrep ofte forekommer. De må tilbys beskyttelse for seg og sine barn. Kvinner har også andre behov enn menn når det gjelder den personlige hygienen, og behøver derfor adskilte og opplyste plasser der de kan vaske seg og sine barn uten å være i fare for infeksjoner eller andre sykdommer. For hjelpesendinger som sendes til flyktningeleire er det viktig å huske på kvinners behov som for eksempel damebind.

Voldtekt er ofte en del av krigføringen,  met et mål om at kun barn av en viss etnisk gruppe skal fødes eller for å bevise at motstanderne ikke kan beskytte sine kvinner. Dette er et grovt brudd på menneskerettighetene og er forbudt i følge internasjonal rett, men forekommer fortsatt. Kvinner som utsettes for slike overgrep eller andre traumatiserende opplevelser må raskt få hjelp til å bearbeide sine traumer for å unngå varige psykiske problemer. En kvinne som har blitt utsatt for voldtekt risikerer dessuten å bli ytterligere stigmatisert ved at samfunnet tier om det som har skjedd.

Etter en krig er mange kvinner enker med et eneansvar for barna, der deres hus ofte er ødelagt. De må få tilbud om hjelp til å bygge opp et nytt liv, for eksempel hjelp til å bygge opp huset sitt eller til omskolering. Kvinner er ofte de siste om blir tilbudt arbeid i et krigsherjet samfunn. De burde stå forrest i køen ettersom de trenger en inntekt for å forsørge sine barn.

Hvorfor må vi ha særskilte konvensjoner og resolusjoner for kvinner?
FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 la grunnlaget for framtidige internasjonale overenskommelser om samfunnsborgernes rettigheter. Under tiden ble det  tydelig at menneskerettighetserklæringen ikke likestiller kvinner og menn, og at det mangler et nødvendig tillegg for å beskytte kvinner mot diskriminering. Menneskerettighetserklæringen gir ikke kvinner stemmerett eller rett til eiendom og det finnes ingen beskyttelse mot diskriminering i arbeidslivet. Den omfatter heller ikke beskyttelse mot voldtekt, kjønsslemlestelse eller eller andre former for vold. På grunn av dette er det behov for å styrke erklæringen på en rekke områder.

Hva er kvinnekonvensjonen?
I 1979 vedtok FNs Generalforsamling kvinnekonvensjonen, CEDAW ( Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women), som har som formål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. 180 land har pr mars 2005 ratifisert konvensjonen, noe som betyr at de er juridisk bundet av konvensjonen. Det er nedsatt en egen komite, CEDAW-commitee, som de enkelte land må rapportere til for utviklingen av dette området.

Hva er en resolusjon?
En resolusjon er en overenskommelse mellom medlemslandene i FN i forhold til hvordan de skal reagere på visse spørsmål. Når en resolusjon blir vedtatt betyr det at saken kommer opp på agendaen og at medlemslandene forplikter seg til å reagere. Statsborgere har rett til å kreve av sine regjeringer, eller andre staters regjeringer, at det blir igangsette tiltak for å gjennomføre resolusjonen. En resolusjon er juridisk bindene for alle medlemsland, som innebærer at de enkelte land må kunne redegjøre for hvordan de oppfykker de krav som stilles i resolusjonen.